Rusbehandling
I denne artikkelen finner man informasjon om behandlingstilbudet på rusfeltet i Norge – og noen av de viktigste tingene man bør være klar over som pasient.
Hvordan er rusbehandling organisert i norsk helsevesen?
Behandling av ruslidelser skjer hovedsakelig som tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Dette er organisert i spesialisthelsetjenesten, som er statlig. Det er de regionale helseforetakene (RHF) som har ansvaret for å levere spesialisthelsetjenester, noe de gjør både via lokale helseforetak (HF) og samarbeid med private institusjoner og behandlere.
En oversikt over alle de regionale og lokale helseforetakene i Norge finnes her. De regionale helseforetakenes nettsider inneholder informasjon om samarbeid med private.
Annen rusbehandling kan også ytes kommunalt gjennom fastlegene og helse- og omsorgstjenestene. Ruskonsulentene og de rådgivende enhetene for russaker kan også gi oppfølging og veiledning i forbindelse med mindre alvorlige rusutfordringer, og fastlege kan foreta oppfølgende behandling etter oppstart/opphold i spesialisthelsetjenesten.
Behandling av ruslidelser skjer hovedsakelig som tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Dette er organisert i spesialisthelsetjenesten, som er statlig. Det er de regionale helseforetakene (RHF) som har ansvaret for å levere spesialisthelsetjenester, noe de gjør både via lokale helseforetak (HF) og samarbeid med private institusjoner og behandlere.
En oversikt over alle de regionale og lokale helseforetakene i Norge finnes her. De regionale helseforetakenes nettsider inneholder informasjon om samarbeid med private.
Annen rusbehandling kan også ytes kommunalt gjennom fastlegene og helse- og omsorgstjenestene. Ruskonsulentene og de rådgivende enhetene for russaker kan også gi oppfølging og veiledning i forbindelse med mindre alvorlige rusutfordringer, og fastlege kan foreta oppfølgende behandling etter oppstart/opphold i spesialisthelsetjenesten.
Hva slags behandling tilbys?
Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er et behandlingstilbud med både medisinskfaglig, psykologfaglig og sosialfaglig kompetanse. Tilbudet omfatter både poliklinisk behandling (behandling uten innleggelse), døgnbehandling (behandling med innleggelse) over kort eller lang tid og dagbehandling (poliklinisk behandling etter endt døgnbehandling).
Hvilken rusbehandling man får, kommer an på rusproblemets omfang og hvilke rusmidler man har problemer med. Ved avhengighet av opioider, er anbefalt behandling substitusjonsbehandling med opioider i LAR (legemiddelassistert rehabilitering). I Oslo og Bergen kan man også tilbys heroinassistert behandling (HAB) hvis annen LAR-behandling har mislykkes. Det pågår også forsøk nasjonalt med substitusjonsbehandling av benzodiazepin- og amfetaminavhengighet.
Medikamentell behandling tilbys også ved alkoholavhengighet. Mens benzodiazepiner normalt bare gis ved nedtrapping, kan akamprosat forskrives over lengre tid. Det benyttes også medikamenter mot russug, som opioidantagonistene naltrekson og nalmefen. Røykesluttmiddelet vareniklin brukes også ved samtidig nikotinavhengighet, da dette ser ut til å redusere alkoholkonsum. I tillegg benyttes avvenningsmiddelet disulfiram, som gir ubehag ved inntak av alkohol. Antidepressiva og antipsykotika benyttes også tidvis, enten off-label eller på spesielle indikasjoner. Merk at ingen medikamenter mot alkoholavhengighet i dag tilbys på blå resept, slik at pasientene selv må betale. Denne ordningen er blitt kritisert av flere fagfolk.
Ved avhengighet av andre rusmiddeltyper, parallelt med medikamentell behandling, eller når medikamentell behandling ikke er ønsket eller ikke har fungert, gis det tilbud om samtaleterapi. Den vanligste terapiformen ved rusbehandling i spesialisthelsetjenesten er i dag kognitiv atferdsterapi (CBT), eventuelt mentaliseringsbasert terapi (MBT) ved samtidige personlighets- eller relasjonsutfordringer. I tillegg gis ulike former for miljøterapi, særlig i forbindelse med døgnopphold. Både individuell samtaleterapi og gruppeterapi kan benyttes, avhengig av den enkelte pasients ønsker og behov. Det gis også tilbud om musikkterapi, mindfulness-basert terapi og treningsbasert terapi. Motiverende intervju (MI) benyttes i tillegg både i og utenfor spesialisthelsetenesten til å skape motivasjon til behandling.
Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er et behandlingstilbud med både medisinskfaglig, psykologfaglig og sosialfaglig kompetanse. Tilbudet omfatter både poliklinisk behandling (behandling uten innleggelse), døgnbehandling (behandling med innleggelse) over kort eller lang tid og dagbehandling (poliklinisk behandling etter endt døgnbehandling).
Hvilken rusbehandling man får, kommer an på rusproblemets omfang og hvilke rusmidler man har problemer med. Ved avhengighet av opioider, er anbefalt behandling substitusjonsbehandling med opioider i LAR (legemiddelassistert rehabilitering). I Oslo og Bergen kan man også tilbys heroinassistert behandling (HAB) hvis annen LAR-behandling har mislykkes. Det pågår også forsøk nasjonalt med substitusjonsbehandling av benzodiazepin- og amfetaminavhengighet.
Medikamentell behandling tilbys også ved alkoholavhengighet. Mens benzodiazepiner normalt bare gis ved nedtrapping, kan akamprosat forskrives over lengre tid. Det benyttes også medikamenter mot russug, som opioidantagonistene naltrekson og nalmefen. Røykesluttmiddelet vareniklin brukes også ved samtidig nikotinavhengighet, da dette ser ut til å redusere alkoholkonsum. I tillegg benyttes avvenningsmiddelet disulfiram, som gir ubehag ved inntak av alkohol. Antidepressiva og antipsykotika benyttes også tidvis, enten off-label eller på spesielle indikasjoner. Merk at ingen medikamenter mot alkoholavhengighet i dag tilbys på blå resept, slik at pasientene selv må betale. Denne ordningen er blitt kritisert av flere fagfolk.
Ved avhengighet av andre rusmiddeltyper, parallelt med medikamentell behandling, eller når medikamentell behandling ikke er ønsket eller ikke har fungert, gis det tilbud om samtaleterapi. Den vanligste terapiformen ved rusbehandling i spesialisthelsetjenesten er i dag kognitiv atferdsterapi (CBT), eventuelt mentaliseringsbasert terapi (MBT) ved samtidige personlighets- eller relasjonsutfordringer. I tillegg gis ulike former for miljøterapi, særlig i forbindelse med døgnopphold. Både individuell samtaleterapi og gruppeterapi kan benyttes, avhengig av den enkelte pasients ønsker og behov. Det gis også tilbud om musikkterapi, mindfulness-basert terapi og treningsbasert terapi. Motiverende intervju (MI) benyttes i tillegg både i og utenfor spesialisthelsetenesten til å skape motivasjon til behandling.
Er det mulig å få behandling med psykedeliske stoffer?
De siste årene har det vært en del fokus og forskning på behandling av rusavhengighet med psykedelika og andre stoffer med psykedelisk virkning, inkludert psilocybin, MDMA, ketamin og ibogain. Mange lurer derfor på om denne typen behandling er tilgjengelig i Norge. I utgangspunktet er ingen av disse behandlingene godkjent i Norge, men noen private klinikker tilbyr behandling med ketamin mot avhengighet. Det pågår også et forskningsprosjekt ved Universitetssykehuset i Nord-Norge om behandling med ketamin ved alkoholavhengighet og samtidig depresjon.
De siste årene har det vært en del fokus og forskning på behandling av rusavhengighet med psykedelika og andre stoffer med psykedelisk virkning, inkludert psilocybin, MDMA, ketamin og ibogain. Mange lurer derfor på om denne typen behandling er tilgjengelig i Norge. I utgangspunktet er ingen av disse behandlingene godkjent i Norge, men noen private klinikker tilbyr behandling med ketamin mot avhengighet. Det pågår også et forskningsprosjekt ved Universitetssykehuset i Nord-Norge om behandling med ketamin ved alkoholavhengighet og samtidig depresjon.
Hvordan går man frem for å få rusbehandling?
For å få rusbehandling i spesialisthelsetjenesten, trenger man i utgangspunktet en henvisning. Dette fås vanligvis gjennom fastlege, men også NAV eller barnevernet kan henvise hvis omstendighetene tilsier det. Man kan i tillegg bli henvist av helse- og omsorgstjenestene i kommunen, som inkluderer de rådgivende enhetene for rustjenester, kommunalt finansierte lavterskelklinikker og lavterskel-LAR. Behandlere i andre deler av spesialisthelsetjenesten kan også henvise til rusbehandling hvis de har relevant kompetanse.
Opplever man å ha akutt behov for hjelp og avrusning, kan man i noen deler av landet henvende seg direkte til spesialisthelsetjenesten via rusakuttmottak, som da vil vurdere innleggelse i akutt døgnenhet og kan henvise videre. Det finnes også kommunale rusakuttmottak i enkelte kommuner.
For å få rusbehandling i spesialisthelsetjenesten, trenger man i utgangspunktet en henvisning. Dette fås vanligvis gjennom fastlege, men også NAV eller barnevernet kan henvise hvis omstendighetene tilsier det. Man kan i tillegg bli henvist av helse- og omsorgstjenestene i kommunen, som inkluderer de rådgivende enhetene for rustjenester, kommunalt finansierte lavterskelklinikker og lavterskel-LAR. Behandlere i andre deler av spesialisthelsetjenesten kan også henvise til rusbehandling hvis de har relevant kompetanse.
Opplever man å ha akutt behov for hjelp og avrusning, kan man i noen deler av landet henvende seg direkte til spesialisthelsetjenesten via rusakuttmottak, som da vil vurdere innleggelse i akutt døgnenhet og kan henvise videre. Det finnes også kommunale rusakuttmottak i enkelte kommuner.
Hvilke rettigheter har man som pasient i rusbehandling?
1. Når har man rett til hjelp?
Alle som henvender seg til helsevesenet, har rett til øyeblikkelig hjelp. Om man har rett til rusbehandling eller ikke, beror imidlertid på en medisinskfaglig vurdering av om man oppfyller diagnosekriteriene for behandling. Dette vurderes ved utredning i spesialisthelsetjenesten.
2. Hvor fort har man krav på å få svar på henvisning?
Behandlingsinstitusjonen som mottar henvisningen, må innen ti virkedager svare på om noen vurderes å ha rett til utredning/behandling eller ikke. Hvis man får avslag, kan man ha rett til en ny vurdering ved et annet behandlingssted. Dette kan henvisende behandler/fastlege finne ut av.
3. Hvor fort har man krav på å få utredning/behandling?
Man har rett til å få en bindende frist for oppstart av utredning/behandling når dette er blitt innvilget av spesialisthelsetjenesten. Fristens lengde avhenger imidlertid av hva slags rusproblem man har:
Ved avhengighet av alkohol er fristen i utgangspunktet seks uker, men fristen reduseres til fire uker hvis man er under 23 år, og til to uker hvis man oppgir inntak av mer enn 20 alkoholenheter per dag.
Ved avhengighet av andre rusmidler er fristen i utgangspunktet 12 uker, men fristen reduseres til fire uker hvis man er under 23 år. Ved avhengighet av opioider reduseres fristen også til fire uker ved injiserende bruk, og til to uker ved injisering i lysken eller halsen. Ved avhengighet av sentralstimulerende rusmidler (for eksempel kokain, amfetamin eller metamfetamin) er fristen seks uker ved injiserende bruk og to uker ved injisering i lysken eller halsen.
Forhold som ellers generelt kan fremskynde fristen, er:
4. Hva innebærer retten til brukermedvirkning?
Retten til brukermedvirkning på individnivå er en medbestemmelsesrett som gir pasienter i rusbehandling rett til å velge utrednings- og behandlingsmåte og -sted i den grad det er mulig, og medvirke i utformingen av sin individuelle plan (IP) for behandling. Pasientene har da også krav på informasjon som setter dem i stand til å ta informerte valg. Brukermedvirkning skjer i tillegg på systemnivå, ved at beslutningstakere involverer pasientene som gruppe i utvikling av tjenester og politikk og lytter til deres perspektiv.
5. Hvem har innsyn i pasientjournalen?
Pasienten har krav på innsyn både i sin medisinske journal og andre registre ved behandlingsstedet som måtte inneholde informasjon om vedkommende.
Med mindre pasienten har gitt samtykke, kan helsepersonell bare få innsyn i journal når det er begrunnet i behandling av pasienten eller administrasjon av slik behandling, eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift. I grove trekk er det et krav at opplysningene er nødvendige for vedkommendes arbeid som helsepersonell, inkludert i forbindelse med opplæring/undervisning.
Skulle man være bekymret for at uvedkommende "snoker" i journalen din, kan man kreve å få innsyn i hvem som har lest den og når. Man har også rett til å nekte bestemte personer innsyn i journalen, men dette må ikke gjøres med en behandler man holder på (og skal fortsette) å motta behandling fra.
6. Kan man kreve å få endret uriktige journalopplysninger?
Ja, det er adgang til å kreve endring av uriktige journalopplysninger, eventuelt å få presisert at det foreligger uenighet om en opplysning dersom journalførende behandler fastholder at opplysningen ikke er uriktig.
7. Må man gi fra seg førerkortet hvis man søker rusbehandling?
Helsepersonell har i utgangspunktet taushetsplikt. Så lenge behandleren er lege/psykiater eller psykolog, har vedkommende imidlertid meldeplikt til Statsforvalteren dersom en pasient har førerkort og ikke oppfyller helsekravene til dette, med mindre helsekravene kan være oppfylt før det har gått seks måneder. Er det grunn til å tro at helsekravene kan være oppfylt før det har gått seks måneder, er det tilstrekkelig med muntlig kjøreforbud.
8. Hva gjør man hvis man opplever at rettighetene blir brutt?
Pasienter som opplever at helsevesenet ikke oppfyller de rettighetene som er beskrevet ovenfor, og ikke får løst problemet ved å henvende seg til behandlingsstedet eller fastlege, kan sende en rettighetsklage ved å følge oppskriften på Helsenorges nettsider.
Det er også mulig å kontakte Pasient- og brukerombudet med spørsmål.
1. Når har man rett til hjelp?
Alle som henvender seg til helsevesenet, har rett til øyeblikkelig hjelp. Om man har rett til rusbehandling eller ikke, beror imidlertid på en medisinskfaglig vurdering av om man oppfyller diagnosekriteriene for behandling. Dette vurderes ved utredning i spesialisthelsetjenesten.
2. Hvor fort har man krav på å få svar på henvisning?
Behandlingsinstitusjonen som mottar henvisningen, må innen ti virkedager svare på om noen vurderes å ha rett til utredning/behandling eller ikke. Hvis man får avslag, kan man ha rett til en ny vurdering ved et annet behandlingssted. Dette kan henvisende behandler/fastlege finne ut av.
3. Hvor fort har man krav på å få utredning/behandling?
Man har rett til å få en bindende frist for oppstart av utredning/behandling når dette er blitt innvilget av spesialisthelsetjenesten. Fristens lengde avhenger imidlertid av hva slags rusproblem man har:
Ved avhengighet av alkohol er fristen i utgangspunktet seks uker, men fristen reduseres til fire uker hvis man er under 23 år, og til to uker hvis man oppgir inntak av mer enn 20 alkoholenheter per dag.
Ved avhengighet av andre rusmidler er fristen i utgangspunktet 12 uker, men fristen reduseres til fire uker hvis man er under 23 år. Ved avhengighet av opioider reduseres fristen også til fire uker ved injiserende bruk, og til to uker ved injisering i lysken eller halsen. Ved avhengighet av sentralstimulerende rusmidler (for eksempel kokain, amfetamin eller metamfetamin) er fristen seks uker ved injiserende bruk og to uker ved injisering i lysken eller halsen.
Forhold som ellers generelt kan fremskynde fristen, er:
- Selvmordsfare
- Overdosefare
- Generell fare for liv og helse
- Graviditet
- Samtidig psykisk eller somatisk sykdom
- Ansvar for barn under 18 år, eller annet omsorgsansvar
- Fare for å miste bolig, skoleplass eller arbeid
- Fare for tap av viktige relasjoner
- Særlig lav eller særlig høy alder
- Pasientens egne mål, ønsker og opplevd lidelsestrykk
- Inntaksmåte
- Endring i opplevd virkning av rusmiddelet
- Risikofylt atferdsendring som følge av legemiddelbruk
- (Selv)destruktiv atferd
- Aktivt bruk av andre rusmidler
4. Hva innebærer retten til brukermedvirkning?
Retten til brukermedvirkning på individnivå er en medbestemmelsesrett som gir pasienter i rusbehandling rett til å velge utrednings- og behandlingsmåte og -sted i den grad det er mulig, og medvirke i utformingen av sin individuelle plan (IP) for behandling. Pasientene har da også krav på informasjon som setter dem i stand til å ta informerte valg. Brukermedvirkning skjer i tillegg på systemnivå, ved at beslutningstakere involverer pasientene som gruppe i utvikling av tjenester og politikk og lytter til deres perspektiv.
5. Hvem har innsyn i pasientjournalen?
Pasienten har krav på innsyn både i sin medisinske journal og andre registre ved behandlingsstedet som måtte inneholde informasjon om vedkommende.
Med mindre pasienten har gitt samtykke, kan helsepersonell bare få innsyn i journal når det er begrunnet i behandling av pasienten eller administrasjon av slik behandling, eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift. I grove trekk er det et krav at opplysningene er nødvendige for vedkommendes arbeid som helsepersonell, inkludert i forbindelse med opplæring/undervisning.
Skulle man være bekymret for at uvedkommende "snoker" i journalen din, kan man kreve å få innsyn i hvem som har lest den og når. Man har også rett til å nekte bestemte personer innsyn i journalen, men dette må ikke gjøres med en behandler man holder på (og skal fortsette) å motta behandling fra.
6. Kan man kreve å få endret uriktige journalopplysninger?
Ja, det er adgang til å kreve endring av uriktige journalopplysninger, eventuelt å få presisert at det foreligger uenighet om en opplysning dersom journalførende behandler fastholder at opplysningen ikke er uriktig.
7. Må man gi fra seg førerkortet hvis man søker rusbehandling?
Helsepersonell har i utgangspunktet taushetsplikt. Så lenge behandleren er lege/psykiater eller psykolog, har vedkommende imidlertid meldeplikt til Statsforvalteren dersom en pasient har førerkort og ikke oppfyller helsekravene til dette, med mindre helsekravene kan være oppfylt før det har gått seks måneder. Er det grunn til å tro at helsekravene kan være oppfylt før det har gått seks måneder, er det tilstrekkelig med muntlig kjøreforbud.
8. Hva gjør man hvis man opplever at rettighetene blir brutt?
Pasienter som opplever at helsevesenet ikke oppfyller de rettighetene som er beskrevet ovenfor, og ikke får løst problemet ved å henvende seg til behandlingsstedet eller fastlege, kan sende en rettighetsklage ved å følge oppskriften på Helsenorges nettsider.
Det er også mulig å kontakte Pasient- og brukerombudet med spørsmål.
Relaterte artikler